Litt historie

Bordeaux Dogge er en meget gammel mastiff . Den har blitt brukt til storviltjakt på bjørn , hest og okse , Den er blitt brukt som kamphund , som vakthund for presidenter , men holdes nå som selskapshund .

Bordeaux Dogge er et annet navn for Dogue de Bordaeux eller fransk mastiff .fj En fransk mastiff er veldig rolig overfor familien/flokken sin.

Bordaeuxen er den av hunderasene som har det største og kraftigste hodet i hundeverdenen. Med sitt enorme hodet og sine kraftige labber baner den seg vei inn i menneskers hjerter rundt om kring i verden. Opprinnelig ble den brukt til å drive kveg og passe på Vinåkrene i Bordeaux. Denne rasen har såvidt overlevd en nasjonal revolusjon, to verdenskriger og selvfølgelig et Hollywood eventyr "Turner & Hooch"...

Den er også referert til som fransk mastiff, Bordeaux bulldog, eller også bare D.D.B.. Bordeauxen har hatt en interessant bakgrunn og utvikling gjennom de siste fem århundre. Bordeauxen er en ekstremt samarbeidsvillig, intelligent og fryktløs kjempe.

I Epirius fantes det en mytisk konge som regjerte over området Molossus, denne kongen tok vare på disse hundene. Derfra gikk reisen til Roma, Gaule og andre land inkludert Spania og Frankrike. Det er diverse teorier om hvor denne hunden først eksisterte. I Spania som Alano, en utryddet hunderase som ligner dagens Bordeaux Dogge. Alanorasen ble visstnok fraktet til Europa av Alanerne,en orientalsk stamme som bosatte seg i Aquitainetraktene i Frankrike. Alan hunden ble beskrevet av Count of Foix,Gaston Phoebus (Febus)i hans "Livre de Chasse" Det er også en teori om at molosseren utviklet seg fra Molossoiden en Gresk-Romersk hunderase som eksisterte under Julius Cæsars tid, og som ble brukt i krigen. Cæsar døpte rasen Canis Pugnatis( latinsk for kamphund )

Ordet "Dogue" ble første gang brukt i slutten av det 14.-århundre. Før det 19.-århundre hadde ikke disse hundene en standard, men var alle nokså like i utseende og i bruk. Etterhvert utviklet molosseren seg til forskjellige typer mastiffer, som Tibetansk mastiff, Spansk mastiff, Napolitansk mastiff og Bullmastiff for å ha nevnt noen. En Fransk type ble kallt Dogue eller Doguin d'Aquitaine, en rase basert på den Franske mastiffen, som eksisterte i det tidlige 14.-hundretallet. Denne var utviklet for å bekjempe andre store dyr som bl.a. bjørner og hunder. Det var flere varianter av denne Doguin d'Aquitaine, avhengig av jobben den skulle utføre. Som resultat av dette var utseende dens nokså ukonsistent, som f.eks, variasjon i pels og farge , forskjellige typer bitt(overbitt og underbitt). For det meste så lignet de hverandre allikevel i kropps-struktur, vekt og størrelse.

Etterhvert utviklet det seg så en type som ble foretrukket, "slakterens hund", som ble brukt til å passe på slaktebutikker og ble populær hos den bl.a franske overklassen som vakthund Den aller første kjente referansen til "Dogue de Bordeaux" ble gjort i 1863 på den første Hundeutstillingen i "Jardin d'Acclimatation" i Paris, Frankrike. Vinneren av denne utstillingen var en tispe kallt Magentas, som ble identifisert etter opphavssted, altså "Dogue de Bordeaux". Den første Standarden på DdB ble presentert i 1896 av veterinæren Pierre Meguin, i hans magasin L'Eleveur(dyreoppdretteren). Før Meguin's standard var det mye uenighet om Dogue rasen, og det var store forskjeller i utseende. Under denne tiden var det i hovedsak TRE typer: Toulouse typen, Paris typen, og Bordeaux typen.

I 1910, etter tre års studier, skrev J Kunstler (professor of comparative anatomy of the Science Facility of Bordeaux) en mye mere presis standard av rasen enn den originale som Meguin skrev. Kunstlers standard brukes i dag, men er oppdatert av Dr Raymond Triquet og Tim Taylor. Det finnes enda tre variasjoner av rasen, identifisert som : Bordeaux typen Paris typen Mediterranean typen. Forskjellen er svært liten, men har hovedsakelig med hodet og høyden å gjøre. Den tredje standard ble produsert av Dr Raymond Triquet i samarbeid med Dr Maurice en veterinær, i 1971. Den fjerde standarden (FCI-standarden pr i dag) ble utviklet i 1993, også skrevet av Dr Raymond Triquet i samarbeid med Philippe Serouil, president i den Franske Dogue de Bordeaux klubben.